Det dominerende bøyingsmønsteret for felleskjønnsordene blir vist nedenfor. En del ord i denne gruppen ender på -e i oppslagsformen (jænte), mens andre ord ikke gjør det (skog). Vi har derfor plassert e-en i en parentes.

Det vil si at skog, elv og jænte blir bøyd slik:

	skog	skogen	skogar	skogene
	elv	elven	elvar	elvene
	jænte	jænt’n	jæntar	jænt’ne

Den trykklette endingen –en kan bli til stavingsbærende n etter t, d, s, n og l. Derfor blir substantivet jænten uttalt jænt’n (se Lydmønster). Det samme ser vi i jænt’ne.

De fleste ord som slutter på trykklett –ar i oppslagsformen, får flertallsendingene –e og –ne:

	tyrkar	tyrkaren	tyrkare	tyrkarne
	deltakar	deltakaren	deltakare	deltakarne
	malar	malaren	malare	malarne
	hammar	hammaren	hammare	hammarne

En del ord med stavingen –el og noen få med stavingen –ar følger hovedmønsteret i felleskjønn, men de får sammendraging i flertall:

	spikar	spikaren	spikrar	spikrene
	nøkkel	nøkkel’n/nøkke’l	nøklar	nøk’l’e

Avvikende bøying fra hovedmønsteret har bl.a. disse ordene:

	bok	boken	bøkar	bøkene
	fot	fot’n	føttar	føtt’ne

Intetkjønnsordene har disse bøyingsmønstrene:

2.

-

-e

-

-ene

Ordene barn, hus og ankar får dermed denne bøyingen:

	barn	barne	barn	barn’ne
	hus	huse	hus	hus’ne
	ankar	ankare	ankar	ankar’ne

3.	-(e)	-e	-ar/-ne	-ene
	mærke	mærke	mærkar	mærkene
	problem	probleme	problemar	problemene
	hjærte	hjærte	hjærtar	hjært’ne
	øye	øye	øynar/øyne	øyn’ne

En del ord i denne gruppen ender på -e i oppslagsformen (mærke, hjærte), mens andre (med trykk på andre staving) ikke gjør det (problem). Vi har derfor plassert e-en i en parentes.