Gammelt bergensk hadde ikke lang æ (unntatt i substantivet ræv og adverbene hær og dær), mens moderne bergensk har det. Bruken av æ (klær) eller e (kler) i ord som klær, være osv. kan være et tegn på om man har en moderne eller en gammeldags språkbruk. Det samme gjelder for atskilt eller sammenblandet sj/-lyd i ord som ino, (dra til) sjøs osv. Her kan det se ut som jentene har en tendens til å foretrekke sj-lyd (for eksempel sjino), mens guttene foretrekker -lyden (for eksempel dra til øss). Men nyere undersøkelser kan også tyde på at sj-lyden ser ut til å erstatte -lyden i stadig sterkere grad også hos guttene.

En del fortidsformer av sterke verb hadde tidligere to former i perfektum partisipp: En som endte på vokal (for eksempel skrikke), og en som endte på konsonant (for eksempel skreket). Formen skrikke med kort vokal er ikke lenger vanlig blant yngre språkbrukere.

I den eldre dialekten er det vanlig å sette adjektivet lit’n i flertallsform foran bestemt form entall av substantiv i felleskjønn, for eksempel: Dænn små gutt’n.