I bymålet er tonelaget ofte noe annerledes enn i distriktet, for eksempel har man i bergensk to tonem, mens områdene rundt byen hører til dem som ikke har tonemforskjell. Dette er en av de tydeligste forskjellene mellom bergensdialekten og dialekten i områdene rundt byen. I disse områdene kan man altså ikke skille mellom ord som bergenserne skiller mellom. For eksempel: stupe (infinitiv av ’stupe’) og stupe (bestemt form entall av ’stup’). I bergensk kommer betydningsforskjellen frem ved bruk av ulike tonem: ˋstupe (infinitiv av ’stupe’) og ˊstupe (bestemt form entall av ’stup’). Det finnes også mange andre forskjeller mellom bergensdialekten i dialektene i nærområdene rundt byen, dvs. i Arna, Fana, Laksevåg og Åsane. Disse områdene, som er blitt en del av Bergen etter kommunesammenslåingen i 1972, var tidligere egne kommuner med bygdedialekter som på mange punkt skilte seg fra bydialekten i Bergen (se egne skisser for Arna, Fana, Laksevåg og Åsane).

En av disse forskjellene er at bergensk er et såkalt e-mål. Det har endingen –e i infinitiv og i ubestemt form entall av substantiv som i andre dialekter er hunkjønn, men som er felleskjønn i Bergen. Eks.: å lese, en kone. Bortsett fra bergensk er alle vestnorske dialekter sør for Sognefjorden såkalte a-mål. En annen forskjell er at i ubestemt form flertall av substantiv felleskjønn har bergensmålet bare en endelse: -ar (skogar, jæntar). Nordhordlandsmål har både hankjønn og hunkjønn og dermed flere endelser. En tredje forskjell er at bergensk har stående r (ikke r-bortfall) i denne formen, for eksempel konar. Dessuten kan bergensk ha monoftong i en del tilfeller der nordhordlandsmålet har diftong, kanskje spesielt i fortid av sterke verb: eg bet (bergensk) – eg beit (nordhordlandsmål). Andre former med monoftong i bergensk, der nordhordlandsmål har diftong, er hel, ble, en og ætt/itt. Vi kan også finne formene ren og sen i bergensdialekten, men disse kan også uttales rein og sein, som i nordhordalandsmål. Diftongen ei er den diftongen som står sterkest i bergensk (jf. Lydverket). Et skille mellom bergensdialekten og nordhordalandsmål er også at i bergensk har kort y gått over til ø i noen tilfeller: øsse (kysse), nøtte (nytte).

Selv om det kan være visse forskjeller i uttale og ordformer mellom de ulike bergenske boligstrøk, er det lite som tyder på at det er noen egentlige geografiske forskjeller når de gjelder dialekten i de ulike deler av Bergen. Heller ikke skillelinjene mellom høystatusspråk og lavstatusspråk er like tydelige i Bergen som i andre norske byer der man har undersøkt forskjeller i talemålet til innbyggerne. De byene der dette har blitt undersøkt, er (foruten Bergen) Oslo, Trondheim og Stavanger.

I en undersøkelse fra 1994, Kollektiv og individuell variasjon i bergensdialekten, kommenterer Agnete Nesse det at talemålet i Bergen er såpass ensartet. Hun mener det er vanskelig å finne klare gruppeinndelinger når det gjelder sosiale varianter av bergensdialekten, fordi det i bergensk mer er snakk om gradvise overganger mellom høystatusvarianter og lavstatusvarianter av dialekten, ikke om klare, sosialt avgrensede varianter.

Til høystatusvariantene hører alle eller enkelte av følgende særtrekk:

1. adverbene ikke, da og nå
2. adjektivet mye
3. pronomenet noe
4. de personlige pronomenene jei, mei, hun/henne og dere
5. v- i fremlyd i spørreord, f.eks. va
6. Den trykklette endingen –en beholdes etter t, d, s, n og l.
7. Den trykklette e-en uttales som en åpen, æ-aktig lyd også foran r.
8. Når e og æ kommer fremfor r, uttales vokalene i samsvar med skriftspråket og med standard østnorsk uttale, f.eks. være, lærer.

Til lavstatusvariantene hører alle eller enkelte av følgende særtrekk:

1. adverbene ie, då og no
2. adjektivet mye
3. pronomenet nåkke
4. de personlige pronomenene eg, meg, honn og dåkkar
5. k- i fremlyd i spørreord, f.eks. ka
6. Den trykklette endingen –en blir til stavingsbærende n etter t, d, s, n og l. Etter l kan den forsvinne, og l blir da stavingsbærende l: so’l. (Jf. Lydverket)
7. Den trykklette e-en uttales som a fremfor r, f.eks. spisar, guttar.
8. Ortografisk, trykksterk e og æ faller sammen i en vanlig trang e-lyd, f.eks. vere, lerar.